Øremerking og lovfesting

- En snarvei til bunnen? 

av Christer Best Gulbrandsen, kommunalsjef Kultur og livskraft, Øvre Eiker kommune og styremedlem NOKU Buskerud. Innlegget står for avsenders egen regning.

I diskusjonen om ny kulturlov kommer det raskt krav om øremerking av midler til kultur og sterkere lovfesting. Ett eksempel er Lennart Fjells innlegg på denne bloggen 19. februar 2018. “Lovpålegging er lik prioritering”, skriver han. Biblioteksloven og kulturskoleloven trekker han fram som eksempler på lovfesting som fungerer. Han kommer med en rekke forslag til hva som bør vurderes lovfestet. Fjell er ikke alene – på innspillsmøtet i Buskerud var lovfesting og øremerking omkvedet.

Jeg mener det er fullstendig skivebom å argumentere for mer lovfesting og øremerking. Det er å gjøre kulturen en bjørnetjeneste. Øremerking og lovfesting er profesjonenes verktøy for å sette politikken sjakk matt, og Stortingets verktøy for å gjøre kommunestyrene impotente. Alle fagfelt vil ha “sine” penger øremerket, “sine” prioriteringer lovfestet og “sine” innbyggerrettigheter rettighetsfestet. Når øremerking og lovfesting blir normen, så blir det lite igjen til lokale vurderinger og prioriteringer.

Men hvis alle gjør det, hvorfor skal ikke da også kulturfeltet be om sin skjerv?

Jeg mener det er to grunner til dette:
For det første: I kampen med lærere og sykepleiere, jurister og ingeniører, barnehagelærere og barnevernspedagoger – så stiller musikeren, kunstneren, kuratoren eller regissøren svakt. I nasjonale politiske øyne vil det bare unntaksvis være sånn at kulturfeltet er viktigst. Opprør om dobbeltrom på sykehjem eller barnehagebarn som går for lut og kaldt vann berører flere følelsesmessige strenger. Interesseorganisasjonene på feltet er større og sterkere for de andre profesjonene. Don’t bring a stick to a gunfight… Ta heller fighten for bedre kommuneøkonomi med frihet til lokale prioriteringer. Der er det mange og sterke allierte.

For det andre – og viktigste: Kulturen egner seg dårlig for stram regulering. Det er nettopp kulturfeltets styrke å være samfunnets sikkerhetsventil. Det er i det viltre, ufiltrerte, vakre og stygge, i det menneskelige, i det å bare være at vi gir tilværelsen mening og utfordrer tidsklemmer, tallknusing og effektivitetskravene vi møter i husarbeid og jobb. Lovfesting og øremerking må være etterprøvbar, og etterprøvbare ting må kunne måles og veies. Og norske kommuner er så forskjellige at det er uklokt å kreve at alle skal gjøre ting på samme måten overalt.

Alle kommuner må i dag ha en biblioteksjef. Men en desillusjonert bibliotekar i halv stilling med tittelen biblioteksjef, sittende i en mørk hule full av bøker med lav omløpshastighet legger neppe til rette for en god ytringskultur i bygda si – selv om lovens målbare krav er tilfredsstilt. Vi trenger ikke flere fiktive titler eller papirtiger-systemer.

Likevel: Kommunene kan ha godt av å bli utfordra på sin tenking på kulturfeltet fra staten. Kanskje en løsning kan være å gi fylkesmannen mulighet til å føre tilsyn med kulturloven? Et slikt tilsyn må av natur være sterkt dialogbasert, men vil i det minste tvinge fram refleksjon om kulturlovens intensjoner er ivaretatt.

 

 

 
Les flere blogginnlegg

Kategorier

Skribenter

    Norsk kulturforum - NOKU
    Øvre Slottsgate 2B, 0157 Oslo.
    Telefon: (+47) 948 37 655,
    E-post: post@noku.no


   © Norsk kulturforum, 2016.
    Alt innhold er beskyttet i henhold til lov om opphavsrett til åndsverk (Åndsverkloven).
    Innholdet kan ikke benyttes kommersielt uten samtykke fra Norsk kulturforum.


Utviklet av Imaker as