Foto: Thea Nathalie Finstad/KS

Hvem er best på kultur?

 «Hva er konsekvensene dersom regionene får overført et større ansvar på kulturfeltet? Og hva er mulighetene?» Dette var noen av spørsmålene generalsekretær Hege Knarvik Sande stilte før paneldebatten «Hvem er best på kultur?» under Arendalsuka i 2018

Det lokale kulturlivet står ovenfor store omstillinger i årene fremover med en pågående kommunereform- og regionreform. Nye kommuner og regioner skal organiseres, systemer skal fusjoneres, interkommunale samarbeid skal omorganiseres og ikke minst innbyggere involveres. I disse store prosessene så ligger det også mange muligheter, som muligheten til å skape gode lokalsamfunn som preges og videreutvikles av et aktivt og engasjerende kunst- og kulturliv, og muligheten til å styrke den lokale kultursektoren i den nasjonale kulturpolitikken – og dette var bakgrunnen for debatten som NOKU og KS arrangerte under Arendalsuka med tittelen «Hvem er best på kultur- kommunen eller staten?» 

Se debatten her: https://www.youtube.com/watch?v=ULKmXKzCbwE&app=desktop

Regionalt ansvar – nasjonalt kulturuttrykk?
Med bakgrunn i Ekspertutvalgets rapport om oppgaveoverføringer til de nye regionene (https://www.regjeringen.no/contentassets/2ac32be8629541259acade7d15d9451e/regionreform---rapport-fra-ekspertutvalget.pdf), trakk debattleder Agnes Moxnes (Kulturjournalist i NRK) frem den historisk sett sterke statlige innblandingen i den nasjonale kulturpolitikken, og påpekte at staten ennå anses som en garantist for kulturutøvelsen rundt omkring i landet. Hvordan skal man nå gå frem for å tilpasse og overføre oppgaver til de nye regionene som skal etableres i landet – og vil dette til syvende og sist gagne kulturen og mangfoldet i kulturuttrykk rundt omkring i Norge?

Sentralt i debatten sto altså spørsmålet om hvordan man kan etablere en nasjonal, samlet kultur, preget av høy kvalitet og kunstnerisk frihet, basert på lokale initiativ og lokal kulturpolitikk, og hvilken rolle de 11 nye regionene bør ha i dette. Videre fulgte problemstillingen om hvem som er best egnet til å forvalte kulturskapingen og etableringen av lokale og regionale kulturtilbud over hele landet. For hvor går skillelinjen mellom nasjonal og statlig kultur? Og hvem er best skikket til å forvalte kunst og kultur av høy kvalitet rundt om i landet: regioner med stor grad av kjennskap til lokale behov, eller nasjonale, etablerte tilskuddsforvaltere slik som Kulturrådet?

Moxnes innledet debatten med å stille spørsmålet om partiene ønsker å gå inn for alle punktene på Ekspertutvalgets rapport for oppgavefordeling, og på det svarte ingen av de oppmøtte et rungende ja. Generelt sett kan man si at Høyre, Venstre, KrF og Senterpartiet, samt KS støtter oppunder Ekspertutvalgets skisseringer og forslag til oppgavefordeling, mens Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viste seg å være mer skeptiske til utvalgets rapport.

«Saken er at vi er et lite land» sa Rina Mariann Hansen, og oppsummerte slik sett kjernen i kritikken til Ekspertutvalgets rapport fra både Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti. Bekymringen fra nevnte partier, og også rådsleder i Kulturrådet Tone Hansen, gikk i stor grad på hvor skikket forvaltningen i regionene vil bli på fagfellevurderinger, spesielt når det kommer til smalere kunstuttrykk med allerede små miljøer. Kulturrådet er en etablert, nasjonal arena for fagfellevurderinger og tildelinger av midler over hele landet. Kan elleve regionale fora erstatte denne samlede kompetansen? For hvor gode kan fagfellevurderingene bli om man sprer et allerede svært lite felt på flere aktører? Arbeiderpartiet, støttet av Sosialistisk Venstreparti, mener at nye, regionale fagmiljøer vil bli for svake sett i forhold til de etablerte nasjonale, fagfellemiljøene. Resultatet vil dermed være at det nasjonale kunst- og kulturmiljøet svekkes som helhet, i det minste på de smaleste kunstfeltene.


Høyres Kristin Ørmen Johnsen og Gunn Marit Helgesen fra KS kontret med at man ikke kan basere den nye regionale strukturen kun på det bestående, og at det må være rom for å tenke nytt, også når det gjelder fellesløsninger for de nye regionene.
Etter modell av allerede eksisterende samarbeid, trekker Ørmen Johnsen frem at gode og forpliktende samarbeidsløsninger som vil inkludere hele feltet i en felles satsning på den lokale kulturen, må etableres. Nærhet mellom institusjonene rundt om i landet og forvaltningen nevnes også som en positiv faktor, da det fysisk sett vil være enklere med direkte samtaler og møter mellom kunstinstitusjonene og myndighetene, en faktor som kombinert med regionalt engasjement kan føre til mer stabilitet i tildelingene til institusjonene. Karen Espelund påpekte også i sin innledning at fire år med midler gitt i et regionalt budsjett vil gi mer stabilitet og langsiktighet enn en ettårig bevilgning gitt over statsbudsjettet.


Regionene har sterk kompetanse
Oxford Researchs rapport om fremtidens kulturpolitikk, bestilt av KS, har kartlagt kompetansen på kulturfeltet i fylkeskommunen, og resultatet er langt fra nedslående: Nesten 90 prosent av de ansatte i kultursektoren har relevant høyere utdannelse, og lang arbeidserfaring fra kulturfeltet. Rapporten viser også at fylkeskommune på kulturfeltet er gode på å tilegne seg ny kunnskap, og ansatte i fylkeskommunene får jevnlig tilgang til kompetansehevende tiltak. Hele rapporten kan leses her: http://www.ks.no/fagomrader/utvikling/fou/fou-rapporter/kulturpolitikk-mot-ei-ny-tid/

Oxford Researchs rapport bygger opp under Espelunds argument om at regionene vil evne å ta avgjørelser på bakgrunn av sterk faglig kompetanse. Kan man dermed argumentere med at vurderingene av kvalitet vil bli dårligere? Senterpartiets Åslaug Sem-Jacobsen var uenig i at kvaliteten vil forringes og påpeker at engasjementet for den lokale kulturen er sterkest nettopp ute i regionene. Med høy kompetanse og stort engasjement som drivkraft vil regionene evne å skape gode rammevilkår og som resultat, god kultur. Regionalt engasjement anses av mange som et mer stabilt og pålitelig virkemiddel for tildelinger over kulturbudsjettene, enn lobbyvirksomheten som finner sted i Stortingets ganger når kulturmidlene skal fordeles.

Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti innvender at høy grad av kompetanse er ingen garanti for at små fagmiljøer står i fare for å vannes ut og spres for tynt utover landets regioner.  De nevnte partiene påpeker også at fordelingene som gjøres over statsbudsjettet i større grad bør preges av kunstnerisk kompetanse og reelle vurderinger av kvalitet, enn i form av hilsener hjem til stortingsrepresentanters regioner, slik det ble nevnt fra flere under debatten. De spør seg også om en fordeling ute i regionene faktisk vil føre til en endring av dette mønsteret, eller om fordelingene vil foregå på lik måte, bare i regi av en annen forvaltningsinstans. Hvordan kan man da få til en endring av dette mønsteret? Er en styrking av Kulturloven en mulighet?

En sterkere Kulturlov – reell endring?
Sosialistisk Venstrepartis representant Freddy André Øvstegård påpekte at kunst og kultur ikke skal kunne brukes som et middel i en regiondebatt, men at fordelingene må preges av kvalitet og frihet, både på nasjonalt, statlig og regionalt plan. Alle kan si seg enige i at vilkårene for kunst og kultur må styrkes, sa Øvstegård, men trakk videre frem at å flytte på budsjettposter i statsbudsjettet og å splitte opp og fordele kompetansen man finner i Kulturrådets råd og utvalg ikke nødvendigvis vil føre til at vilkårene blir bedret. Resultatet kan isteden vise seg å være uheldig både for institusjonene og det frie feltet. SV påpekte derimot at en styrket Kulturlov med faktiske virkemidler og krav kan føre til at kulturen og kulturforvaltningen får en sterkere stilling over hele landet.

Her møter SV motbør fra KS som ikke ønsker en tydeligere Kulturlov velkommen. Lokalt selvstyre og at regionene selv skal definere innhold og virkemidler for kulturforvaltningen i sine lokalområder, anses som viktig ute i kommunene. Men kan man da stole på at forvaltningen i de forskjellige regionene preges av samme standarder og krav?

Mer byråkrati – blir avstanden egentlig mindre
Agnes Moxnes påpekte at en ny struktur med 11 forskjellige regioner vil kreve mer byråkrati og flere ansatte. Er det fare for at de ferske kronene til kultur forsvinner i etableringen av nye enheter og nytt byråkrati? Partiene som er positive til Ekspertutvalgets rapport trakk frem at byråkrati i praksis betyr kompetanse, og at denne kompetansen vil komme kulturen til gode gjennom å skape gode regionale og lokale kulturinstitusjoner som sammen skaper den nasjonale kulturen.

Arbeiderpartiets Rina Mariann Hansen påpeker derimot at avstanden til en stor region i praksis vil bli like stor som avstanden til den nasjonale forvaltningen, og at man heller bør satse på statlige overføringer til de helt lokale tiltakene. Regionene vil i prinsippet ikke bli annet enn et nytt, overordnet ledd i kulturforvaltningen. I tillegg vil størrelsen på regionene bli svært differensiert, med noen små og noen veldig store regioner. Forvaltningen vil derfor ligge på forskjellige nivåer og som resultat bruke forskjellige virkemidler i sin forvaltning av midlene, i motsetning til om kulturen forvaltes fra et samlet, sentralt organ. Sentralt i APs argument står rettferdighetsprinsippet – og AP anser en samlet nasjonal forvaltning som mer rettferdig enn en fordeling gjort via 11 vidt forskjellige regioner.


Kristelig Folkepartis Geir Jørgen Bekkevold påpeker at en sterkere Kulturlov kan hindre at kulturkronene forsvinner til byråkrati, og at dette må være grunnlaget for en overføring av oppgaver til regionene. Videre må endringene i regionreformen også følges av økte budsjettposter. Ved å stille sterkere og tydeligere krav til forvaltningsapparatet også i kulturloven, kan man sikre at midlene faktisk kommer kulturen til gode, til tross for en endring i forvaltningsstruktur og nye retningslinjer.

Regionreformen – enten man vil eller ikke.
Kristin Ørmen Johnsen fra Høyre påpekte at regionreformen vil bli gjennomført, enten et samlet kulturliv samler seg bak, eller ikke. Regionene vil etableres, og at de må få oppgaver – noe som i praksis betyr at noen forvaltningsnivåer må si fra seg oppgaver.

AP og SV taler likevel sterkt for å videreføre en nasjonal fordelingspolitikk for kulturen, med et departement som har faktiske midler å rutte med og fordele. En fordeling i regionene kan føre til for snevre og små fagmiljøer, som i realiteten ikke har samme ryggdekning og kunstneriske integritet som man finner i dagens samlede nasjonale organer.

Avgjøres i løpet av høsten 2018
I løpet av høsten vil det avgjøres hvilke oppgaver som skal overføres til de nye regionene. Basert på stemningen i debatten under Arendalsuka kan det se ut som vi står foran en opphetet debatt i løpet av høsten.

Opp i denne prosessen så er det viktig å huske: den lokale kunst og kulturen som skapes, er det som faktisk har betydning for lokalsamfunnene i Norge. Uavhengig av om et lokalmiljø anses som del av en region, en fylkeskommune, eller en kommune, er den lokale kulturen en viktig bærebjelke i ethvert samfunn, og kunsten og kulturen i seg selv bør derfor være utgangspunktet for endringer på forvaltningsplan.

NOKU ønsker en utvikling og at man samlet ser fremover mot endringene som kommer gjennom regionreformen – men premisset må hele tiden være kunsten og kulturens integritet og kvalitet. Et virkemiddel kan være at kulturen får reelle, økte budsjettoverføringer. Kan en styrket kulturlov bidra til dette? NOKU mener at det kan tyde på det. Med et tydelig kommunisert lovverk å slå i bordet med, kan kulturen gagnes – og resultatet tror vi blir sterke, lokale kulturmiljøer over hele landet. Som resultat vil det gagne både lokalmiljøene, den nasjonale kulturen og samfunnet som helhet.

Deltakerne i debatten var:
Gunn Marit Helgesen, styreleder i KS, Freddy André Øvstegård, stortingsrepresentant og medlem av familie- og kulturkomiteen (SV)
Rina Mariann Hansen, byråd for kultur, idrett og frivillighet i Oslo (Ap), Åslaug Sem-Jacobsen, stortingsrepresentant og medlem av familie- og kulturkomiteen (Sp), Geir Jørgen Bekkevold, stortingsrepresentant og medlem av familie-og kulturkomiteen (KrF)
Kristin Ørmen Johnsen, stortingsrepresentant og leder av familie-og kulturkomiteen (H), Petter N. Toldnæs, leder av Agder Venstre, medlem i sentralstyret i Venstre og gruppeleder for Venstre i Lillesand (V).

Oppspill til debatten ble holdt ved:
Jon P. Knudsen, førsteamanuensis Universitetet i Agder og senioranalytiker ved Oxford Research som presenterer hovedfunn fra FoU-prosjektet «Kommunesektorens rolle i nasjonal kulturpolitikk», Tone Hansen, rådsleder i Kulturrådet og Karen Espelund, fylkesdirektør for kultur og folkehelse i Trøndelag fylkeskommune. 


    Norsk kulturforum - NOKU
    c/o Sentralen, Postboks 183,Sentrum, 0102 Oslo
    Besøksadresse: Øvre Slottsgate 3
    Telefon: (+47) 948 37 655, 

    E-post: post@noku.no


   © Norsk kulturforum, 2016.
    Alt innhold er beskyttet i henhold til lov om opphavsrett til åndsverk (Åndsverkloven).
    Innholdet kan ikke benyttes kommersielt uten samtykke fra Norsk kulturforum.


Utviklet av Imaker as